Skriving

Ingenting har hjulpet meg så mye som skrivingen min. Jeg har flere hundre noveller og tekster liggende på forskjellige steder. Det finnes ingenting som å være så lavt nede som mulig og sette seg ned og la ordene flyte ut. Iallfall etter min mening. Jeg klarer å formulere følelser til ord eller mennesker i en tekst. Jeg klarer å rydde i rotet mitt som blir så ofte dyttet vekk av frykt. Det er ganske vanskelig noen ganger. Å ikke ha det bra. Vi bygger på et samfunn hvor mye er om å være lykkelig. Hva om man ikke er lykkelig? Det er hardt å oppdage at man ikke er lykkelig. Hva gjør man da? Alle reagerer forskjellig på å ha det vondt. Fysisk eller psykisk. Noen er stille, andre får hjelp med en gang.

Jeg er stille om det. Nesten iallfall. Jeg har aldri skrevet eller snakket åpent om det. Jeg klarer ikke, fordi jeg vet det forsatt finnes inni meg. Det er blitt en del av meg. Iløpet av de fire siste årene har jeg blitt sterkere, men samtidig er jeg forsatt så uendelig svak. Men jeg har forsatt en gnist i meg som sier at jeg er sterk. Hvis ikke ville jeg ikke vært her jeg er. For jeg er heldig. Jeg har en kjæreste og en familie som betyr mye for meg. Jeg er en følsom person. Veldig. Men jeg har vanskeligheter for å vise det til andre. Det har noe med trygghet å gjøre. Det er vanskelig å sette ord på denne frykten for å bli dyttet vekk av de jeg er glad i. Jeg vet ikke hvorfor.

Å forstå at man ikke er helt normal. At det er noe galt med meg. Jeg begynte å skrive når jeg var rundt 13. Rare små historier. Så fant jeg noe i meg selv som jeg klarte å formulere til sider med tekst. Når vonde ting skjedde ble de skrevet ned. Jeg gjorde dem om til fiktive hendelser og mennesker. Jeg gjorde følelser om til mennesker. Sort på hvitt er min psykolog. Mitt eget hodet er det eneste som kan hjelpe meg. Selv om det føles ut som at verden er for tung for meg noen ganger.

Fortiden gjør jeg så mye jeg kan for å holde den unna. Men jeg vet, av erfaring, at til slutt treffer den meg. Til slutt kommer alt igjen, og jeg starter på nytt igjen. Det er det som er så skummelt. For jo lenger jeg holder den unna, hvor vondere er det hver gang.