Det føltes ut som at alt kom til å ende. Jeg kunne kjenne alt jeg hadde
bygget opp falt rundt meg. Som små ubetydelig biter i noe større. Dette
var bare en del.
Noen mennesker er ikke laget for å leve. De er
ikke laget for å oppleve denne verdenen. De hører ikke til her. Alt blir
bare feil. Det er ingen riktige følelser eller sted for dem. Vi er
aldri hjemme.
En dag så jeg deg. Du hadde fanget meg med øynene
dine. Jeg latet som jeg ikke la merke til det. Jeg satt der som alle
andre, som en dum dukke uten noe som helst annet å gjøre her enn å dø.
Tomme løfter om tomme ting, tomme hendelser om tomme ting. Alt var så
jævla tomt, var det ikke? Jeg mener, vi skal jo dø uansett?
Men der sto du.
"Hei"
Det var første gangen du pratet til meg.
Jeg
så bare dumt tilbake, før jeg fikk presset fram et "hallo". Men ikke
like stødig som ditt. "Er du alene?", spurte du stille. Jeg så meg
rundt, selv om jeg allerede visste jeg var alene. Det visste du også.
"Ja", svarte jeg. Du satte deg ned ved siden av meg. Vi var stille i
noen minutter. Jeg så ut i lufta og ventet på det neste steget ditt. Det
var noe du ville, men jeg klarte ikke ta tak i hva. Du var den eneste
jeg ikke klarte å lese. Det var kanskje derfor jeg la ekstra merke til
deg. Du var ikke like tomme som alle andre.
"Du er ikke som de andre, er du vel?"
"Hva tror du?", sa jeg stille
Vi
møtte blikket til hverandre i noen sekunder. Men vi begge la merke til
hvordan vi hadde truffet et spesielt punkt i hver av oss. Vi kunne se
det i øynene på hverandre. Hvordan de plutselig glimtet en ekstra gang.
Jeg så plutselig mer klart.
"Jeg tror ikke det", sa du.
Så reiste du deg og gikk.
Det var første gangen jeg ikke følte meg alene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar