Paranoid

Jeg hatet at ingen andre hørte dem. Om de gjorde det ville de ikke fortsatt med livene sine. De hadde ikke klart det. Ikke med disse stemmene og skrittene jeg hørte. De var ikke langt unna. Snart ville de komme, og ingen andre ville skjønne hva som skjedde. Jeg satte meg ned og observerte dem alle. En snakket i telefonen. En hørte på musikk. En ventet på bussen. Dette var så håpløst. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Hva som måtte til. Ingen visste. Jeg hadde gitt opp, de få jeg hadde sagt det til sa jeg trengte hjelp. “Jeg tror du trenger noen å snakke med. En psykolog kanskje”. Nei. Jeg trengte ikke det, jeg visste hva jeg hørte. Det var ekte. Jeg var ikke gal, jeg er ikke gal.

En mann satte seg ved siden av meg. På den sorte benken. Trærne bak oss raslet i vinden, og kulden begynte å trenge seg på. Jeg hadde sittet der hele dagen. Snart skrudde gatelysene seg på, og da ble det for sent. Jeg så på han, og til min overraskelse så han tilbake. Det var sjeldent at noen så tilbake på meg. Jeg var som en skygge blant dem alle, de var for opptatt med seg selv. Det var derfor slutten snart ville komme. Han hadde mørkt hår, og mørke øyne. Skjegg. En sort bag, sort genser, sort bukse. Det var som at han hadde en mørkhet over seg. Akkurat som meg.

“Du er ganske sort”, sa jeg.
“Vet du hvorfor?”, sa han stille.
“Nei”
“Fordi jeg vet hva du vet”, sa han.
Jeg svarte ikke. Kanskje jeg ikke var så alene som jeg trodde. Kanskje jeg ikke var gal, slik som alle de andre sa. Jeg klarte ikke ta blikket mitt fra han, det var noe med han som jeg ikke kunne sette fingeren på. Noe jeg likte.
“Du vet det jeg vet”, sa jeg.
“Det blir snart mørkt. Helt mørkt”, sa han, med et rart smil. Et smil som ikke passet inn i en slik setting. Jeg var ikke alene. I det hele tatt. Jeg følte en lettelse skylle over meg, til tross for at jeg visste det han sa var sant. Snart ble det mørkt. Helt mørkt.

“Hvordan så du meg? Det er ingen andre som ser meg lenger”
“Mennesker er for opptatte. Hvert individ lever i sin egen boble, skapt av alt det som egentlig ikke betyr noe som helst. Det er derfor de ikke har sett oss, eller det som snart vil skje”, svarte han meg.
“Du har noe mørkt over deg, som en skygge. Jeg kan se den”, sa jeg.
“Det har du også. Det er derfor jeg sitter her. Vi er de eneste”
“Vi er de eneste…”, gjentok jeg stille for meg selv.
Gatelysene var på. Byen sto frem med alle sine lys og mennesker som ikke ante noe som helst. Mennesker som hadde planlagt en kveld som aldri ville skje. Noe de aldri kunne forestilt seg i sine villeste drømmer.

Han reiste seg, og strakk en hånd mot meg. For siste gang lot jeg blikket gli over en verden som snart ville være mørk. Jeg tok hånden hans og forsvant mellom trærne, i skumringen. Snart ble det helt mørkt.